Ja, du leser riktig. En gang i tiden, rundt 1800- tallet, var det faktisk slik at ekteskap var en tvang. Alle skulle gifte seg, og man skulle ta det man fikk, uansett om det var kjærlighet i bildet- eller ikke. Slik var det rett og slett på denne tiden. Det var bestemt av samfunnet, og forventet av foreldrene, at man tidligst mulig skulle finne seg en ektemann.
Slik er det gudskjelov ikke i dag. Vi har i store deler av verden, frihet til å velge vår livspartner. Hva hadde vært vitsen med "i gode og onde dager", hvis man ikke hadde hatt noen gode dager?
Jeg vet at ca. halvparten av alle ekteskap ender med skillsmisse, og derfor vil noen, gjerne eldre, påstå at ting var bedre før når man giftet seg med en person, og ble med den til døden skilte de ad. Men er det ikke bedre å ha et par mislykkede ekteskap bak seg, og dø lykkelig med den du elsker ved din side, enn å nærme seg slutten og føle at du aldri har opplevd ekte kjærlighet?
Kanskje er dette satt litt på spissen, men jeg vil uansett påstå at frivillig kjærlighet er bedre enn tvunget!
