Hva er typisk norsk?

Jeg leste akkurat en artikkel fra Aftenposten 12.mai.2009. "Norskhet til debatt" het den, og handlet om en debatt som ble arrangert i Litteraturhuset.  400 mennesker møtte opp for å diskutere hva som kjennetegner vårt land. Dette viser at det er en debatt med rom for nye innspill, og etter mye diskusjon kunne alle sammen være enige om at man ikke kan finne spesifikt hva som er typisk norsk.

Jeg har selv noen idéer om hva som er typisk norsk. Jeg har i grunn flere punkter som skiller oss felespillende turglade mennesker fra andre land.

* Å være best! Men denne påstanden kan i grunn diskuteres. Er det ikke egentlig slik at vi ikke bryr oss så veldig om vi vinner eller ei, bare vi slår svenskene? Altså er det ikke så viktig å være best, bare vi slår våre kjære naboer. 

*  Brunost. Men dette kan vel også diskuteres, kan det ikke? Liker alle nordmenn brunost kanskje? Jeg spurte en tilfeldig gjeng som satt i kantina på skolen min, og resultatet var at to av seks av de sa at brunost var godt. Altså 1/3 av norsk ungdom liker norges "varemerke". Da jeg spurte de om kebab, likte 6 av 6 denne "ikkeakkuratnorske" retten. Er det typisk norsk å påvirkes av andre kulturer kanskje?

* Helgefyll! Denne voksende tradisjonen blant oss festglade ungdommer, er en ting som begynner å gå våre tidligere generasjoner på nervene. I andre land nytes alkohol til flere måltider hver dag, men allikevel er de (nesten) aldri fulle. Her i Norge holder vi oss unna i hverdagen, og når helgen først kommer, ja, da heller vi nedpå. Skal det drikkes, så skal det virkelig drikkes. Er dette typisk norsk kanskje? Dette med at hvis en ting først skal gjøres, skal det gjøres skikkelig?

* Et siste punkt jeg vil ta med er kjærlighet for vårt land. Vi kan lese om overdreven kjærlighet og en litt påpyntet virkelighet fra nasjonalromantikken. Wergeland og Wellhaven var to av disse som lovpriste og skrøt sitt land opp i skyene i tekstene. Vi er nok ikke like glade i landet vårt nå, men jeg merker at det sårer mitt norske hjertet at jeg denne 17. mai skal feire på hytta vår i Sverige.

"Vår bestemelse er å giftes, ikke å bli lykkelige"

Ja, du leser riktig. En gang i tiden, rundt 1800- tallet, var det faktisk slik at ekteskap var en tvang. Alle skulle gifte seg, og man skulle ta det man fikk, uansett om det var kjærlighet i bildet- eller ikke. Slik var det rett og slett på denne tiden. Det var bestemt av samfunnet, og forventet av foreldrene, at man tidligst mulig skulle finne seg en ektemann. 

Slik er det gudskjelov ikke i dag. Vi har i store deler av verden, frihet til å velge vår livspartner. Hva hadde vært vitsen med "i gode og onde dager", hvis man ikke hadde hatt noen gode dager? 

Jeg vet at ca. halvparten av alle ekteskap ender med skillsmisse, og derfor vil noen, gjerne eldre, påstå at ting var bedre før når man giftet seg med en person, og ble med den til døden skilte de ad. Men er det ikke bedre å ha et par mislykkede ekteskap bak seg, og dø lykkelig med den du elsker ved din side, enn å nærme seg slutten og føle at du aldri har opplevd ekte kjærlighet?

Kanskje er dette satt litt på spissen, men jeg vil uansett påstå at frivillig kjærlighet er bedre enn tvunget!

Henrik Wergeland

Henrik Wergeland var en mann som i stor grad preget den norske litteraturhistorie. Han har blitt hyllet i flere århundrer etter hans død, og verkene hans lever videre. Hvordan kan det ha seg at en mann, i en tid blant mange diktere, kunne bli så stor? Hva var det med denne mannen som gjorde at han klarte å stikke seg ut i et mangfoldig poetisk samfunn?

Først og fremst var han jo en veldig allsidig mann. Han skrev alt fra barnebøker til skuespill og dikt for voksne. Til og med sanger forsøkte han seg på noen ganger. Dette gjorde at Wergelands verker falt i smak i alle aldersgrupper, og samfunn. Uansett hvilken sjanger du likte på den tiden, kunne du være sikker på at han skrev ett eller annet innenfor sjangeren. 

I tillegg var han en veldig intens mann. Utropstegn og klare meninger gjorde at han nådde fram til folket med sine meninger. Denne mannen brøy seg ikke om oppbygging og stil, bare han fikk frem sine meninger gjennom en tekst. Ofte virker tekstene hans veldig spontane, på grunn av at han fort skrev ned tankene sine når de dukket opp. I motsetning til andre diktere, som for eksempel Welhaven, var Henrik veldig opptatt av å se framover. Han hadde klare meninger om hvordan samfunnet burde være, og var svært opptatt av ting skulle skje.

Et prosjekt han tok for seg var "Jødesaken". Han mente at alle burde kunne ha sine egne meninger, og derfor også praktisere sin egen religion. Jødene på denne tiden var forbudt adgang til det norske riket, noe Wergeland forsøkte å forkjempe. Dessverre skjedde det ikke stort mye i denne saken når han levde. Først etter hans død ble dette tatt på alvor, og jødene fikk adgang til Norge. Kanskje var dette også en årsak til at han ble såpass populær. Han var ikke redd for å provosere myndighetene, og talte folkets sak. Han hjalp de som ikke kunne kjempe selv, som for eksempel jødene, og hadde en egen måte å nå frem til folket på. I tillegg til dette er det også fine tekster som gjorde han så populær. Men det var antagelig personligheten til denne mannen som gjorde han såpass stor!

Kilder: wikipedia.org

Uskyldig dømt

Jeg har helt siden jeg leste boka, og så filmen, "Den grønne mil", tenkt en del på dette temaet: "Uskyldig dømt". Filmen handler om en fangevokter som opplever at en mørkhudet mann ved navn John Coffey, blir dømt til døden etter å ha skullet drept to 9- åringer. Det viser seg at denne mannen overhode ikke er skyldig, men allikevel blir han henrettet. At drapsmannen får gå løs, er det ingen som bryr seg om. Bare noen er straffet, er alle fornøyde. 

At John Coffey ble syndebukken, tror jeg har noe med hudfarge å gjøre. Det var ofte sånn før, at det var de "mørke" som fikk skylda. Livet deres var visstnok ikke like mye verdt som de av den ariske rasen, og derfor ble ofte disse uskyldig dømt. Dette blir som allusjonen "å rette baker for smed." I stedet for å sette i gang en omfattende etterforskning i filmen, dømmer de den som først ble mistenkt. John Coffey. Han var jo mørk, og livet hans var jo ikke like mye verdt som de "hvites", derfor kunne de like så godt sette han i den elektriske stol.

Men uttrykket "å rette en baker for smed", trenger ikke alltid være så alvorlig.Hvor mange ganger har vi vel ikke skyldt på småsøsken når mor og far spør hvor godteriet i skapet har blitt av? Klart at det er en dårlig ting å gjøre, men allikevel er ikke dette en like stor sak som mitt tidligere eksempel. 

Angående vold på tv.

Det finnes filmer som inneholder kjærlighet, og filmer som inneholder morsomheter. Filmer bør ha med slike ting fra hverdagen vår for å virke troverdige, så hvorfor mener folk at filmer skal være uten vold? Vold er jo også en del av oss mennesker, akkurat som humor og kjærlighet. Det er rett og slett en del av hverdagen vår. Hver dag vises groteske bilder fra krig og elendighet på nyhetene på de forskjellige kanalene, og hvorfor Frid Ingulstad i sitt innlegg i Aftenposten mener at dette er bedre å se enn voldlige filmer, forstår jeg rett og slett ikke. Vold er vold, mener jeg, uansett om det er film eller virkelighet. 

Jeg skal si meg enig i at små barn ikke har så veldig godt av å se de mest groteske scenene, men litt vold tror jeg de rett og slett trenger å få se etterhvert. Jeg mener at barn har godt av å se virkeligheten, og ikke vokse opp med å tro at verden bare består av snille søte mennesker. 

En annen ting jeg blir litt sint av når jeg leser Inguldstads innlegg, er at hun klager på at de sendte små "klipp" fra filmen "Død Snø" i TV- programmet "Grosvold". Er det ikke bra at de viser hva filmen handler om da? Sånn så man ikke kommer inn på kinoen og blir veldig overrasket av at det plutselig dukker opp zombier på skjermen! En annen ting: Hvis ikke foreldre klarer å forklare at de scenene som ble vist på "Grosvold" bare var på film, altså fiksjon, så får man heller legge unga sine tidligere!

Kilder: Aftenposten12.01.09

  bilde: flickr.com

14- og 1500- tallets tekster

Gamle tekster er gørr kjedelige! eller?

Jeg var ikke akkurat så veldig motivert i det jeg fikk oppgava slengt på pulten. "Les to eller tre tekster fra renessansen og svar på spørsmål, dette skal vi gå igjennom i en time hvor du må være klar til å legge fram teksten." Jeg åpnet boka mens jeg tenkte at dette er er antagelig en av de kjedeligste oppgavene jeg noen gang har fått.

I det jeg satte i gang og lese, ble jeg faktisk litt mer motivert. "Kvinnens dårskap er krydderet i mannens liv" var jo faktisk litt små- artig, og gjør hele temaet litt mer interessant. Det er ganske morsomt å se hvilke forklaringer de brukte for å forklare mennesket og naturen. Det er ganske mye vilt, samtidig som det også er litt logikk i det hele.

Jeg kan ikke si at jeg får så veldig mye ut av å lese disse tekstene, annet enn at jeg får et lite innblikk i hvordan folket tenkte på 14- 1500-tallet. Tekster fra langt tilbake i tid inneholder som oftest mest tanker og ideer, og forteller lite om hvordan ting faktisk var. Hverken hvordan politikk det var eller hvordan samfunnet fungerte, blir nevnt i noen av disse tekstene. Men dette kan man lese historiebøker for å finne ut da!

Eventyr og folkediktning

Ida elsker eventyr, og har alltid gjort det. Så langt tilbake jeg husker, har mamma sittet på sengekanten min og lest eventyr hver kveld. Jeg lå og hørte på mens mamma beskrev steder og mennesker, som var så utrolig vakre. Sakte men sikkert gled øynene mine igjen, og jeg drømte om dverger, prinsesser og steder langt langt borte. Jeg må understreke at jeg har blitt for stor til dette nå, og at mamma ga seg med dette for mange år siden. I hvertfall før jeg begynte på videregående.

Jeg husker en gang for mange år siden, nærmere bestemt i 4. klasse. Vi fikk beskjed om at vi skulle dramatisere et eventyr, og vise det frem til foreldrene på skoleavslutninga. Eventyret var til jentenes store glede, Tornerose, og det som var enda bedre var at JEG fikk hovedrollen! Jeg danset rundt i en flott ballkjole i en uke, og hadde "the time of my life". Ingenting fikk ta den gleden fra meg. Selv ikke det at det viste seg at jeg var så dårlig skuespiller, at jeg heller ble satt til å spille xylofon, gjorde noe.

Den dag i dag vil jeg ikke påstå at jeg er så veldig interessert i eventyr, men hver gang jeg hører om Askeladden som kappåt med trollet, eller De 12 villender, vekker det gamle minner. Og julerelaterte eventyr må man jo bare elske i disse tider. Uansett om man vil innrømme det eller ikke, så tror jeg alle synes eventyr er koselige jeg. Innerst inne.